Taake Et hav av avstand 1. Denne forblaaste ruin av en bro O glød, o sprengkulde vitner tre frem ihjelristet sjel for den sanne gud jeg skal ut, jeg må vekk, jeg vil hjem raknet uthult og vrengt bli stengt! Grå, rød maler den eneste dør i sikte O digre dør Baklengs i sadelen, oppned sløv ljå sommermorgenen skimter et livløst platå... Rå nød Lengsel, den giftigste kalde gud i menneskeskrid Brennmerket dypt er den som utsøkt, utkjørt avkrok skal bli et ansikt synes klarere en røst som kommer nærmere blåser vinden langt vekk fra dine seil Denne veldige struktur vår grunne brønn av solskinn er en farkost, ymist som ilden som fryser den vanrøkte kime isødet var i rommet portal på vegg, portal på gulv nål ble spiker blir bolt det flerårige ritualet for å ribbe seg sjøl til nidstang En sølvborg med tårn og lanser et åtsel gror horn og panser forvridd som en veltet bauta fra den eneste gylne storhetstid horn som skal få smake menneskekjøtt, glimt av guder Den natten drømtes det vestafjells om forbudte vingeslag i vestadrag og trangen til å stupe i ishav eller dypt i berg til det endelige hjem for å endes der bekvem og alle våknet blodige henrykte, hengivne 2. Utarmede gruver Gud er nær, jeg er annensteds kjølig, skittent bånd av skinn og bein jeg vet en ild, den tause storm et strupetak når frostlendet blir for storslått som antikken vi stirrer på opp steg et skip fra kjølvannet det annet rike skimter der nede og du skal ned på kne og fri en enslig røst i ødemarken et gammel skrin den gamle brynje, den gamle ruin utarmede gruver sjelen forblir dekonstruert avviklet er menneskehjertet når begjæret er kun for vinteren halvdød, halvt dødfødt gravfødt, halvt gjenfødt smuldret opp er skjoldet over brønnen går du lenge nok forbi, drysser du nedi vil du drukne deg med meg? kom vanvidd, kong vanvidd isbrebrist, Jesum Krist, kvinnelist gudløse drønn ifra skoger fadervår smadrer skjold, stridsvogn og en kjempesvær engel med sverd til natten, ta fyr, flammenes dyr natten tar fyr, drømmer, svever flyr 3. Gid sprakk vi Hersker det tvil, mer skal du få det lange rittet gjennom blå flammer må inn på pinesti, syk av sannhet så du aldri skal gå deg vill mer skal det snø, vil du gjø, vil du blø timesvis av ond natt i kald sko med glemt skatt i vinterlig mak og av skyggeslekt utilgivelige kunstarter, en klo om setet der et askegrått såkalt hjerte ei fikk trone 4. Et uhyre av en kniv Misfarget på vrangen en sekk i knusktørr elv blir dypfryst, brent og synket avsted til helvete helvete heller man drepte overhodet ingenting ved å brenne annet enn beretninger om hvordan han kom seg inn i denne verden gjennom veggen, gjennom speilet gjennom veggen, gjennom kjøttet Og han bærer i sin hånd ett som stiller all sult helbredelsen og kuren lettelsen den ene den gamle, den store snøstorm, honning, utflod blodstorm, nektar, serum tredje og fjerde ribbein en tom hatt som smaker fisk en arm som pisser blod dødningestorm eliksir Avfattet på gravkammerset på fjellsiden i de tidligste morgentimer (i grisevær) om et flammehav mimrende og med et ishav kallende