Koldbrann Nekrotisk Inkvisition 1. Untitled 2. Fortapelse i svovel og helvetesild 3. Kaosmanifest En trone av brennende hat En flamme som ikke lar seg slukke Smidd i titan med en vilje så hard Døpt i blod av sjel så kold Født med jernvilje og evne Til å oppfylle de profetier Som de feige kjenner i sitt hjerte Men ikke tør ta i øyesyn Anima og animus i en veldig dans På en skumrende himmelhvelvning Knuser den skjøre likevekt Bærer tegn om at kaos er i emning De syner som deg skjenkes Det bitre manifest Jordens skorpe Vrir seg i dødskramper I ditt skammens fengsel Jeg skjenker deg mine syner Føl sannhetens ord og svepe Piskeslag for piskeslag Som sønner av den nukleære tidsalder Vi bringer den bitre arv videre Tårn skal falle Og bitre sår skal holdes åpne Som et vrengebilde i full blomst Er den evige ilden, der den brenner På en øy, omsvøpet av et svart hav Gjenfødt i mørket er vi 4. Koldbrann Koldbrann Kulden biter som tenner av ispigger Smerten pisker meg i senk Lammelsen sprer seg sakte Dødshylene ( mine ) drukner I susende vind og mørke Mitt blod kveles av kulde Koldbrann Liggende på kald bakke Kjenner jeg kulden som biter Følelsene svinner hen Klarer ikke å dra meg opp ...frostlagt Koldbrann Mitt hjerte slår sitt siste slag Før det stille sovner inn Vinden ( den ) gråter bekker av vann Som kulden gjør til en isbree Den dekker meg inne... som et minne Koldbrann 5. Liturgi i dissonans 6. Fra allfars veg 7. Korpus Sepsis Til de bestialske haller, dithen lyset ei kan nå Et bekmørkt sykelig vanvidd Et lerret, et skyggespill Over oss hvelver seg tusenårsnatten Der oppe i høyden, sjakalen som våker Hvis nærvær er et varsel Et varsel om rov og terror Ei kjent er medynk til dens øye Jeg er her uten lov og dom, endog dette fengsel er mitt eget En forgiftet tornekrans, en byrde gitt meg til del Dette er mitt mål, min ferd for å bestige En terskel i dypet av mitt indre Vredens beger spilles utover grunnen Mitt blod herjes av råskapens absint Min marg kvernes innenfra Mine sår flerres i eitrende glød Jeg skriker uten strupe Jeg tuktes i hudløs ekstase Rituell årelating, leukemisk inseminasjon Det hinsidiges pulsslag, infernalsk harnisk Gryet av en mørkere epoke er her Besatt av dyrets ånd, terskelen er overvunnet En dvale endelig at ende Korpus sepsis Korpus sepsis 8. Den endelige I en tåkelagt dal, stiger en Ridder av sin Hest. Et budskap hadde denne edle Mann av ære. Et budskap hele verden nå har fått. (En) Smerteløs ferd for Budbringeren og hans Ganger. Stolt var Herren som med lyst la fram sitt budskap for hver en skapning. Ei mann eller dyr, kunne onde tanker, om menn av slik edelt ytre, tenke. På Hest av edel byrd, hadde denne kappekledde Mann langs brusende elver og glemte veier ferdet. Hver dal og mektig fjell, enhver skog og fjord. Fikk kjenne Hans nærvær. Med fagre ord han seg kunne sikre, en plass i hjem og hjerter. Ikke viste allment folk hva den Høye Herres budskap var. Ingen viste noe, før de sto ved Den Endeliges Portal De kunne ikke vite at bak det edel ytre lå et budskap om pinsler, pest og død. (lyric by Pravus) 9. Phlegetons bredder I livet var jeg fanget i min sarkofagiske hud Pint av mine egne mørke hemmeligheter Prøvelsen av det som var et jordisk Liv, gjorde min venten i skjærsilden forskyndet Av mine synders Bestialske natur Min blodlinje binder meg til denne skjebne Mine fordums broer er for alltid brent For mine føtter venter dødsriket Der er jeg fri fra lenken av min tørst Gods og levnet har jeg forsaket For å råde over disse blodige bredder, og dens svikefulle understrømmer For min dyriske drift skal herske, i enevelde I dypet fra min trone skal jeg finne, min makabre katarsis I mitt åsyn, fortapte sjeler Fra tidenes morgen, i sydende blod Det spilles et kakofoniens rekviem Fra deres pinsler finner jeg mening Jeg er fortapelsens legeme, som beskuer deres evinnelige lidelse Min skitne sjel, deformert, til en Avgrunnens skapning For evig voktende elvens bredder... 10. Inkvisitor renegat Når sviket troner maktens tinde Når kjødet er bundet som trellen på marken Når våre krybber levnes robbet Når drapsnatten skimrer for månens skue Skal vi tre frem fra taigaens favn Skal vi så splidens kolde frø Skal vi stige som ild fra asken Skal vårt navn hviskes i frykt Når kujonen gjemmer seg bak garotten Når de ringeakter vår rett Når våre helligdommer besudles Når vårt blod vannes ut Skal daudemarkene stå oss bi Skal svartsottens sendebud tre frem Skal gjengjeldes hver dåd i tifold Skal de avsverge tro og levnet Vi er inkvisitor renegat Vi er tegnet i tiden Vi er blodsutgydelse Vi er skjenderen av den åndelige undertrykkelse