Tulus Pure Black Energy Grav Mørke skyer over flombelyst kirke, regn faller bløtt i nyspadd jord. Prest og slekt og venner er borte. De er sagt og bedt, de siste ord. I stillhet - ingen sørgetaler, - ingen minnestund. Bare jord og blomsterkranser, - regntung kirkelund. Regntungt tak over nyspadd grav, våte spor mellon minnestener. Vann drypper fra roseblad, fra blomsterkranser og bjørkegrener. Roser på kranser bøyes i mørke, under regn hviler stillhet og fred. Etter avdødes eget ønske har bisettelsen funnet sted i stillhet. Samlerens kammer Kopper med blod fra døde fyrster. Begere fylt med mjød. Safter fra elskov og kjødelige lyster. Lukter som varsler om død. Skuffer med knokler fra opprevne dyr, fingre fra onde menn. Lyseblå kropper fra hengende myr, kister med tid svunnet hen. Flasker med melk fra barmfagre mødre, esker med øyne i. Nesetipper fra nyfødte brødre, lukt fra et revehi. Prester som sitter og ber for sin nåde. Katter med skarpe klør. I samlerens kammer fÂr luktene råde. Alle som smiler dør... Tjern Duppende liljer i skorpen vinter om sirkulering. Den svarte, skinnende korpen vinter om likvidering. En himmel er mørk over dødetjernet, en måne er lysende gul. En skog er hemlighetsfull mellom trærne, kongen er en sulten fugl. Skjelvende skygger i skorpen vinter om sirkulering. Skriket fra nattekorpen vinter om likvidering. Det er natt i skodden over dødetjernet. Ulvemelk og trollsmør To trollkjerrimger er ute og melker i smyg en ulvinne i den mørkeste natt. Bøtter blir fulle og børa blir dryg, det blir fløte i kveld til Svartekatt. Det skvulper og drypper på tuver og sten av ulvemelk fra bøttespann, det løpes over lynget på trollkjerringben som hopper over bekkevann. På Trollstien går jeg med ærefrykt på stille, forsiktige ben. Mosen er fuktig og gresset er mykt. - Det er trollsmør på tuver og sten Jeg bøyer meg æret og tar det i hånden, trollsmør på grønne strå. Jeg reiser meg opp og stirrer mot månen, jeg har makt over trollene nå. Søstre av natten I mørke rom der søstre sover. I fuktige huler der djevler dør. Det spyttes ut eder, det sverges og loves at nå skal menneskes sommer blø. I grålysningen når søstre blir vekket ruller det eder bak fletter - i sinn. Lykke, manerer og gudsord blir svekket de vredere tanker blir sugd opp og inn. Det lysner av dag og søstre blir bleke. Det skinner i tenner, øyne og klør. Saker skjer når djevler vil leke, de har sådd i søstre ondskapens frø. Når solen brenner må søstre i skyggen, en djevelens datter er varm nok fra før. Venner av søstre blir dolket i ryggen, de blør , de tappes, de tørker og dør. I mørke rom der dag blir natten, sover søstre i underlige drøm. Det er nå deres herre gir dem skatten, med kjærlige hov og dikters berøm. I nattens mulm er erindringen vag, søstre glemmer hvem de var. Aldri vil natt igjen bli dag, for evig mørke er datteren klar. Inskripsjon etter jordferd Førti spadblad under jorda ligger vi og hviler i fred. Vi er elsket og savnet, gravd ned og havnet under minnesten og enda en er død. Førti spadblad under jorda, røde engler løper av sted. Av jord er vi kommet, til jord skal vi bli under minnesten og enda en er død. Vi mister hår og fingre og tenner, vår sjel er slaktet, hengt, og den brenner under minnesten og enda flere dør. Fred over minnet. Kaldt Uten forening til en mor blir jeg født. Uten varme safter rundt meg. Ingen myke vegger som gir meg trygghet. Intet mykt kjøtt, intet slim. Ingen varme. Ingen kjærlighet. Ingen glede. Langs kald jord blir jeg presset ut mellom rimfrosne grener. Torner skjærer gjemmom nyfødt hud. Frostrøyk river i blindede øyne. Blålig barnehud mot fallende sne. Mot grove røtter, frosne tuer, gråkald skog. Mellom krattet leves mitt døde liv. Barnehud blir ett med grobunn, næring til liv. Føde for nyvåknet vintervilt. Varme, ingen kjærlighet, glede. Varg Fra under blåfulle måner, fra under skoddelagt myr. Varg - mellom grå stammer. Fra under regnvåte himler, fra under tordentunge tak. Varg - mellom fuktig tåke. Fra under mørke kroner, fra under grenedrypp. Varg - mellom svarte kryp. Midtvintermåne Høyt over kronene sprer den sin kulde som solen frosset til is. Som drankere og loffere på jorden blir fulle er månen full på annet vis. Langs vinterkledd skogbunn kaster den skygger av gråsprengte gamle stammer. Som en hyllest til månen og månetronen høres ærende ulvejammer. Som en vandringsmann med mål vandrer den over vidåpen nattesvart himmel, og som mannen på veiene streifer den ensom, på en nattehimmel. De dødes attest Ensomme sjeler fra tiden før, sammen i forførerisk dans, lokker de til seg av livsrikets frø, barbarers kristnes og synderes krans. Livsriket tømmes og danserne danser, bærer i armer de dødes attest; kuler som rammet og blodige lanser, gamle som døde og krigere til hest. Det finnes ikke blikk i uthulte øyne, det finnes ikke liv i råtnende hjerter. Danserne danser til utdødde toner, mens livsrikets sol slukner og dør. Mørket senkes over stille orkester, dansere og syndere faller og dør. Under mørket hviler menneskelige rester, alt som er igjen er støv.