Tulus
Mysterion
Dommes fugl
Satire, teater, illusjoner for øye
angrepet, dødeliggjort.
Flammehav, snøstorm og kaos vil løye
spådd i Demonens kort.
I mitt legeme hviler en glinsende fugl,
han puster og ånder i meg
vender seg i meg, hes, rusten, ru
han klorer og vegrer og gi seg.
Han hveser sitt budskap dunkelt i kjøtt,
volder meg angst, uro, smerte
Dukker i smaker, i salt og søtt,
og vender sin klo mot et hjerte.
Sakte, uutholdelig risper han
mørke dråper ut av hjertet
Med hungrende nebb hakker han
sin føde ut av døende kropp.
Jeg sender en tanke til oppglødde flammer
der noe i meg vil leve på ny.
Jeg sender mitt liv til De Dødes Kammer
og dør fra en fugl skapt av bly.
Skuggeskip
Skuggeskip styres av knokkelgrå hender
Ildrøde øyne rører opp hav
Ishavet gløder og skumtopper brenner
Alt liv blir sendt til sin bekmørke grav.
Skuggeskiproret er døgnville tanker,
Farvannet opprørt, bitter sjø.
Tungsinn er spunnet til blytunge anker
Verden blir liggende bak for å dø.
Skuggeskipseilet er engler som tørker
Harper, basuner er druknet i hav
Akter ligg allting i dødsstille mørker
Mannskap er gjenferd hvis leven var brav.
Skuggeskip seiler til rasende feler
Pløyer de blåhvite skumtopper bort
Skroget er tettet av fastspente sjeler
Den endelige kai er Intethetens port.
Skuggeskipferdens uro vil stilne
Alt det som fantes vil kveles og dø
Skuggeskip henter fram kullmørke netter
endeløst mørke, bunnløs sjø.
Gravstenskugge
Din ætt er fengslet i gråkald jord
i muld under gravstenskugge.
I hvileløs søvn ligger eldgammel bror
en søster kom rett fra vugge.
Begravd gjennom år etter år av død
viet den siste respekt,
begravd gjennom tider av anger og nød
smuldrer din verdige slekt.
Din forfaders ånd er sivet ut
i makkjord i gravstenskugge.
Din forfaders ånd strever i muld
på sten er Fred hugget.
Sjeler strever og lengter til vinden
de trykkes i blytung jord.
Sjelene fra barna, fra mannen og kvinnen
de lengter til vind, der det gror.
Din ætt er fengslet i gråkald jord
i muld under gravstenskugge.
I hvileløs søvn ligger eldgammel bror
en søster kom rett fra vugge.
Du trør på rimfrosne blader som knuses
du står der i gravstenskuggen.
De føler din nærhet, ånder beruses
og sprenger sitt gjenferd til kulden.
Sjeler strevde og lengtet til vinden
de bodde i blytung jord.
Sjelene fra barna, fra mannen og kvinnen
de lengtet til vind, der det gror.
Mysterion
Svartkledd i ravnedrakt,
full av hat og forakt,
full av gift og blod
fra et ormebo.
Du ble valgt uten strev,
min myste, min elev.
Svøpt i en fuglekropp
sendes du ut og opp.
Jeg er din mystagog,
vår skole er skog,
vår lære er ild,
vårt pensum et spill.
Mysterion
Du sendes som ravn
i mysteriet inn.
Du ofres et navn
og du døpes i vin.
Breddfull av ondskap og fugleblod,
på vinger over bunnløs sjø,
med skjerpet nebb og med spisset klo
varsler du taktløst om død.
Døderhulder
Jeg har to blåfrosne hjerter
en askegrå sjel uten liv.
Min sjel er tørket av elde
og rispet med rusten kniv.
Jeg har to blåfrosne hjerter
en tanke, svart og parat.
Min sjel er tørket av elde
mitt ene hjerte er hat.
Mitt ene hjerte er ondskap
mitt andre majestetisk galopp,
mitt andre hjerte kan banke
og riste i ødslet kropp.
Min Kjære er kulde og ondsinn
en Kvinne i visnet kjød.
Jeg lokkes til min kjære av mørkerødt blod
jeg synker i smaker og glød.
Jeg vier en skaper min takknemlighet
for torden og stormer og bulder,
for et hjerte som rister i ødslet kropp
og som banker for Døderhulder.
Skriket fra juvet
Gjennom blåtåke kan hun skimtes
et lysglimt av silke og fred.
Gjennom mørker og vinternatt
kan du høre henne gråte og le.
Pikeøyne lyser i bekmørke netter
og følges av ren og rev.
En pikekropp satser og kaster seg ut i,
et siste, men første svev.
På ny høres skriket fra pikebarnet
gjennom regn og iskald vind.
Atter en gang høres skriket fra juvet
som skjærer og trenger seg inn.
Du stivner ved lyden av skriket fra juvet
som fryser levende blod til is.
Det føles som knivblad i brusende årer.
Fra skriket fra juvet vil du aldri befris.
Hun vender seg mot deg i bekmørke netter,
hun følges av ren og rev.
Hun kaster seg ut i et vintermørker
i et siste, gjentagende svev.
Evighetens port
Kreert av Kvinner med sotet hjerte,
døpt i Keiserinnens blod.
Oppdratt i ondskap og evig smerte,
renset i Stillhetens Flod.
Unnfanget på sten i sot og burgunder,
født i en tåkedal.
Diet av geiter og gale hunder,
oppfostret av en gal.
Formet av bleke hender i vrede,
skolert av Samleren.
Svøpt i messing og silkeklede,
smykket i porselen.
Strippet til hjertet av unge elskerinner,
forgiftet av bøddelens vin.
Lokket til porten av gråsvarte Kvinner,
hentet til Evig Liv.
Mare
Illdrømt og angstfylt sovende
I tanker om varg fra skovene
Kulde, klamt i fuktig bedd
Illdrømt i angst og tunge pledd.
Hun presser seg inn gjennom revner i veden,
et pust gjennom trekkfull vegg.
På huk over hjertet ditt frigir hun vreden
og tvinger seg på deg som illsint klegg.
Hun sender deg lukt inn i maredrøm
Hun gir deg en fossende redselstrøm
Din streven og fekten ved Hennes visitt
hjelper deg lite mot Marens ritt.
Hun rir deg til tårer og kaldsvette pust
Hun strammer sitt klamme tak.
Du puster i Maredrøm grønnirr og rust
og ønsker deg oppvakt og vak.
Det rister og banker, du ønsker deg våken,
ønsker deg vekk fra den kvelende tåken.
Når du rives fra drømmen, omtåket, øren,
er Maren forsvunnet som varme ut døren.
Lyrics in plain text format
