Tulus
Pure Black Energy
Grav
Mørke skyer over flombelyst kirke,
regn faller bløtt i nyspadd jord.
Prest og slekt og venner er borte.
De er sagt og bedt, de siste ord.
I stillhet - ingen sørgetaler,
- ingen minnestund.
Bare jord og blomsterkranser,
- regntung kirkelund.
Regntungt tak over nyspadd grav,
våte spor mellon minnestener.
Vann drypper fra roseblad,
fra blomsterkranser og bjørkegrener.
Roser på kranser bøyes i mørke,
under regn hviler stillhet og fred.
Etter avdødes eget ønske
har bisettelsen funnet sted
i stillhet.
Samlerens kammer
Kopper med blod fra døde fyrster.
Begere fylt med mjød.
Safter fra elskov og kjødelige lyster.
Lukter som varsler om død.
Skuffer med knokler fra opprevne dyr,
fingre fra onde menn.
Lyseblå kropper fra hengende myr,
kister med tid svunnet hen.
Flasker med melk fra barmfagre mødre,
esker med øyne i.
Nesetipper fra nyfødte brødre,
lukt fra et revehi.
Prester som sitter og ber for sin nåde.
Katter med skarpe klør.
I samlerens kammer fÂr luktene råde.
Alle som smiler dør...
Tjern
Duppende liljer i skorpen
vinter om sirkulering.
Den svarte, skinnende korpen
vinter om likvidering.
En himmel er mørk over dødetjernet,
en måne er lysende gul.
En skog er hemlighetsfull mellom trærne,
kongen er en sulten fugl.
Skjelvende skygger i skorpen
vinter om sirkulering.
Skriket fra nattekorpen
vinter om likvidering.
Det er natt i skodden over dødetjernet.
Ulvemelk og trollsmør
To trollkjerrimger er ute og melker i smyg
en ulvinne i den mørkeste natt.
Bøtter blir fulle og børa blir dryg,
det blir fløte i kveld til Svartekatt.
Det skvulper og drypper på tuver og sten
av ulvemelk fra bøttespann,
det løpes over lynget på trollkjerringben
som hopper over bekkevann.
På Trollstien går jeg med ærefrykt
på stille, forsiktige ben.
Mosen er fuktig og gresset er mykt.
- Det er trollsmør på tuver og sten
Jeg bøyer meg æret og tar det i hånden,
trollsmør på grønne strå.
Jeg reiser meg opp og stirrer mot månen,
jeg har makt over trollene nå.
Søstre av natten
I mørke rom der søstre sover.
I fuktige huler der djevler dør.
Det spyttes ut eder, det sverges og loves
at nå skal menneskes sommer blø.
I grålysningen når søstre blir vekket
ruller det eder bak fletter - i sinn.
Lykke, manerer og gudsord blir svekket
de vredere tanker blir sugd opp og inn.
Det lysner av dag og søstre blir bleke.
Det skinner i tenner, øyne og klør.
Saker skjer når djevler vil leke,
de har sådd i søstre ondskapens frø.
Når solen brenner må søstre i skyggen,
en djevelens datter er varm nok fra før.
Venner av søstre blir dolket i ryggen,
de blør , de tappes, de tørker og dør.
I mørke rom der dag blir natten,
sover søstre i underlige drøm.
Det er nå deres herre gir dem skatten,
med kjærlige hov og dikters berøm.
I nattens mulm er erindringen vag,
søstre glemmer hvem de var.
Aldri vil natt igjen bli dag,
for evig mørke er datteren klar.
Inskripsjon etter jordferd
Førti spadblad under jorda
ligger vi og hviler i fred.
Vi er elsket og savnet,
gravd ned og havnet
under minnesten
og enda en er død.
Førti spadblad under jorda,
røde engler løper av sted.
Av jord er vi kommet,
til jord skal vi bli
under minnesten
og enda en er død.
Vi mister hår og fingre og tenner,
vår sjel er slaktet, hengt,
og den brenner under minnesten
og enda flere dør.
Fred over minnet.
Kaldt
Uten forening til en mor blir jeg født.
Uten varme safter rundt meg.
Ingen myke vegger som gir meg trygghet.
Intet mykt kjøtt, intet slim.
Ingen varme.
Ingen kjærlighet.
Ingen glede.
Langs kald jord blir jeg presset ut mellom
rimfrosne grener.
Torner skjærer gjemmom nyfødt hud.
Frostrøyk river i blindede øyne.
Blålig barnehud mot fallende sne.
Mot grove røtter,
frosne tuer,
gråkald skog.
Mellom krattet leves mitt døde liv.
Barnehud blir ett med grobunn,
næring til liv.
Føde for nyvåknet vintervilt.
Varme,
ingen kjærlighet,
glede.
Varg
Fra under blåfulle måner,
fra under skoddelagt myr.
Varg - mellom grå stammer.
Fra under regnvåte himler,
fra under tordentunge tak.
Varg - mellom fuktig tåke.
Fra under mørke kroner,
fra under grenedrypp.
Varg - mellom svarte kryp.
Midtvintermåne
Høyt over kronene sprer den sin kulde
som solen frosset til is.
Som drankere og loffere på jorden blir fulle
er månen full på annet vis.
Langs vinterkledd skogbunn kaster den
skygger
av gråsprengte gamle stammer.
Som en hyllest til månen og månetronen
høres ærende ulvejammer.
Som en vandringsmann med mål
vandrer den
over vidåpen nattesvart himmel,
og som mannen på veiene streifer den
ensom, på en nattehimmel.
De dødes attest
Ensomme sjeler fra tiden før,
sammen i forførerisk dans,
lokker de til seg av livsrikets frø,
barbarers kristnes og synderes krans.
Livsriket tømmes og danserne danser,
bærer i armer de dødes attest;
kuler som rammet og blodige lanser,
gamle som døde og krigere til hest.
Det finnes ikke blikk i uthulte øyne,
det finnes ikke liv i råtnende hjerter.
Danserne danser til utdødde toner,
mens livsrikets sol slukner og dør.
Mørket senkes over stille orkester,
dansere og syndere faller og dør.
Under mørket hviler menneskelige rester,
alt som er igjen er støv.
Lyrics in plain text format
